Assassin’s Creed IV: Black Flag

Assassin’s Creed IV: Black Flag er spillet som viser at det største hinderet for spillene i serien er Assassin’s Creed-navnet.

Teksten er opprinnelig skrevet i januar 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

I 2012 sa jeg takk for meg til Assassin’s Creed-serien. Jeg hadde da spilt gjennom Assassin’s Creed III, et spill som har delt spillerne helt siden det kom ut. For mitt vedkommende ble Assassin’s Creed III et friskt pust av noe nytt som serien sårt trengte etter to spill – Assassin’s Creed: Brotherhood og Assassin’s Creed: Revelation – jeg opplevde som temmelig middelmådige og lite fornyende. Jeg likte med andre ord Assassin’s Creed III godt, men kjente samtidig den gang at det var på tide å legge serien på hylla. Interessen var på vei bort, og med det tredje hovedspillet i serien var også den delen av spillet som foregår i nåtid kommet til en noenlunde grei avslutning. Det var rett og slett andre ting jeg heller ville spille og prioritere, og Assassin’s Creed-spillene fulgte en litt for kjent og etablert formel samtidig som de tok mye tid.

Dette betyr at jeg aldri har gitt meg i kast med Assassin’s Creed IV: Black Flag fra 2013, et spill som av mange fans omtales som en favoritt i serien. Dette var altså ikke fordi jeg var negativ til spillet i seg selv, men jeg kjente meg fortsatt mett på serien. Sjansen skulle derimot by seg fem år senere. I desember 2017 ga nemlig Ubisoft bort spillet gratis til PC i en kort periode, og jeg så dermed mitt snitt til omsider å teste herligheten. Januar er som kjent(?) en relativt stille måned i spillsammenheng, og om ikke annet kunne jeg omsider krysse spillet av bucket-lista mi.

Med Assassin’s Creed IV: Black Flag går turen til Karribien tidlig på 1700-tallet, og det krever ikke det skarpeste hodet for å skjønne at vi da skal rett inn i piratenes gullalder. Vi møter engelsk-walisiske Edward Kenway, bestefaren til Connor/Ratonhnhake:ton i Assassin’s Creed III. Edward har reist fra enkle kår og kone i England for å søke lykken og forhåpentligvis skape et bedre liv for seg og sine. Innledningen på eventyret byr på alt annet enn lykke, da Edward lider skipbrudd og strander på ei øy. Tilfeldigvis er en annen mann også strandet på denne øya, en mann som viser seg å være en overløper fra snikmorderordenen på vei til Havanna med viktig informasjon til tempelridderne der. Med visjoner om gull og grønne skoger dreper Edward motstanderen og inntar selv rollen som en snikmorder, uten den minste anelse om hvilke konsekvenser dette innebærer.

Herifra går historien slag i slag, og Edward havner midt i den århundrelange konflikten mellom snikmorderordenen og tempelridderne, hvor konflikten denne gangen handler om kontrollen over et mystisk gammelt sted kalt Observatoriet. Edwards interesse for konflikten handler først og fremst om hva han selv kan få ut av dette, og underveis ender han opp med både et skip og et mannskap. Snart seiler Edward på bøljan blå og henger med datidens legender som Edward Blackbeard Thatch, Benjamin Hornigold, Mary Read og Charles Vane.

Premisset for historien er både kult og forlokkende. Konseptet med å følge en snikmorder som slettes ikke er en snikmorder, men bare en som utgir seg for å være det for egen vinnings skyld, er utrolig lett å like. Det er noe lekent og symbolsk over å se Edward Kenway ta på seg snikmorderdrakten for første gang, for så å kaste til side de ikoniske håndleddknivene som snikmorderne i serien er blitt så kjent for. Kenway selv er en interessant rollefigur med hakket mer sjarm enn sitt barnebarn Connor, og har dermed noen likshetstrekk med Ezio fra Assassin’s Creed II.

Men som i Assassin’s Creed-spill flest tar det ikke lang tid før historien havner i skyggene. Dette er nok det spillet hvor konflikten mellom tempelriddere og snikmordere er på det minst interessante, og rollefigurene vi møter i konflikten klarer rett og slett ikke å mønstre det engasjementet det burde. Historien hopper for mye frem og tilbake, og rollefigurene vi møter mangler det lille ekstra som trengs for at man i det hele tatt skal klare å huske hvem som var hvem i ettertid.

Bedre blir det ikke i den delen av spillet som foregår i nåtid. Kort fortalt spiller du rollen som en nyansatt i firmaet Abstergo Entertainment (Abstergo er som kjent fra tidligere spill det moderne skalkeskjulet for tempelridderne), og jobben din er å finne fortidsmateriale som Abstergo kan bruke i sitt neste multimedia-underholdningskonsept. Selv om dette høres både morsomt og passe meta ut, tar det ikke lang tid før hele denne delen av historien kollapser i langdryge kjedsommeligheter og vås du ikke kunne brydd deg mindre om. Det er helt greit å etablere den moderne rammen for spillet i starten, men i bunn og grunn er dette en del av seriens narrativ som Ubisoft glatt kunne hoppet over og forlatt.

Som i Assassin’s Creed-spill flest er også Black Flag et spill hvor du i rollen som snikmorder hopper fra hustak til hustak, klatrer i tårn, sniker deg etter slemminger og tyvlytter på samtalene deres før du snikmyrder dem. Det er ingenting grunnleggende nytt i spillmekanikken på dette området, og de justeringene som er gjort er av heller mindre art. Dette betyr at du får et Assassin’s Creed-spill, på godt og vondt. Du får spennende og tidsriktige omgivelser, og du har relativt stor frihet når det kommer til å bevege deg rundt omkring i disse. Men du får også irriterende oppdragsstrukturer, meningsløse samleobjekter strødd rundt omkring, et kampsystem som stinker verre enn fjorårets rakfisk og et håpløst kontrollsystem som like gjerne sender deg i døden som å faktisk gjøre det du ber om.

En annen ting man også har lært seg å assosiere med Assassin’s Creed (og til en viss grad Ubisoft-spill generelt) er bugs og glitcher. Jeg har aldri opplevd dette i en særlig ødeleggende grad i spillene før, men Black Flag topper det hele med den ene ødeleggende glitchen etter det andre. Båter og rollefigurer som forsvinner, oppdrag som låser seg og nye områder som lastes inn i spillet før du begynner under vann er bare noen av tingene jeg har støtt på underveis. På toppen av dette sliter spillet med å kjøre en stabil billedhastighet. Det er tydelig at spillet slettes ikke er optimalisert for PC, noe som er synd, for når spillet kjører på sitt beste presenterer det Karribien på sitt aller vakreste med grønne øyer og krystallklart vann.

Forløsningen som veier opp for alt dette er selve piratdelene av spillet. Du kommer til å tilbringe store deler av spillet på bøljan blå, og det er her man forstår hvorfor det er så lett å forelske seg i Black Flag. For idet man kaster loss, treskipet knirker i takt med vinden og bølgene, sola skinner og mannskapet begynner å synge på sine shantyes, da er stemningen absolutt i taket. Mannskapets sangrepertoar kan dessuten utvides ved å samle på noteark, og det er en av de første samleobjektene i et Assassin’s Creed-spill jeg faktisk har brydd meg om å samle.

Som pirat kan man angripe fiendtlige skip og fort, jakte på dyr til vanns og til lands, eller bruke dykkerklokken sin for å jakte på sunkne skatter. Angrepene krever at skipet ditt er utstyrt med gode våpen og godt skrog, og passer du ikke på går du en sikker død i havens dyp i møte. Kontrollene er krevende, men ikke umulige, skjønt spillet med fordel kunne gjort opplæringsdelen litt mer intuitiv. Etter hvert får du også bygget deg en flåte du kan sende på diverse oppdrag, og hvis du vil kan du bruke smarttelefonen din til å administrere flåten din i stedet for å gjøre det innad i spillet, noe som må sies å være en av de beste smarttelefon-integrasjonene i moderne spill.

Konklusjonen er at Assassin’s Creed IV: Black Flag er et utmerket piratspill, noe vi ikke har så mange av når det gjelder nyere dato (skjønt det blir spennende å se hva både Sea of Thieves og Skull & Bones kan skimte med). Dessverre er det et piratspill hvor man får Assassin’s Creed med på kjøpet. Det kan være underholdende nok av og til, men det fører også med seg en rekke elementer spillet ville vært mye bedre foruten. Det er et spill det er lett å forelske seg i, men så snart forelskelsen avtar tar det ikke lang tid før man ser irritasjonsmomentene og de plagsomme sidene spillet med fordel kunne vært foruten.

Score: 6/10