Marvel’s Spider-Man imponerte de fleste da det ble lansert til PlayStation 4 i 2018. Den frittstående sidehistorien Spider-Man: Miles Morales sliter derimot på den syv år gamle konsollen.
Spider-Man: Miles Morales
Utvikler: Insomniac Games
Utgiver: Sony Interactive Entertainment
Plattform: PS4, PS5
Sjanger: Action, eventyr, superhelt
Dato: 12. november 2020
Aldersgrense: 16 år
Da Spider-Man (eller Marvel’s Spider-Man som spillet egentlig heter) ble lansert til PlayStation 4 i 2018, høstet det lovord og ros fra mange hold, inkludert flere av oss i Cross Over Gaming. Til tross for at spillet hadde noen mangler, var det et spill som langt på vei virkelig fanget følelsen av å være edderkopphelten som alltid holder et våkent øye over folkene på gata i New York. Spider-Man og utviklerne i Insomniac Games kunne dermed tre inn i samme ærede rekker som Arkham-trilogien til Batman og Rocksteady.
Slutten på Spider-Man ga et kraftig hint om en kommende oppfølger, men den historien må vi fortsatt vente litt på. For å korte ned ventetiden har imidlertid Insomniac Games nå lansert Marvel’s Spider-Man: Miles Morales, som er et såkalt frittstående DLC til 2018-spillet. Som om ikke det var nok har den nye edderkopphelten fått lov å være en av frontfigurene til PlayStation 5, Sonys nye hjemmekonsoll som ble lansert i Norge forrige uke.
2020 er imidlertid ikke et normalår, og Sony-fans over hele verden har fått merke dette i form av liten tilgang på PS5-konsoller ved lansering. Selv folk som forhåndsbestilte konsollen i april kan måtte se seg nødt til å vente til mars 2021 for å få konsollen i hende. Heldigvis finnes det en plan B for Spider-fans, for Spider-Man: Miles Morales lanseres både til PS4 og PS5. Dermed kan man vurdere PS4-versjonen dersom man ikke klarer å vente de ekstra månedene til en PS5 er i hus. Det er dette grepet jeg selv har tydd til, og spillet har dermed blitt testet på en standard PS4. Dette er viktig å understreke innledningsvis, for en del av spillets ankepunkter kan spores tilbake til en lite optimalisert PS4-versjon med flere tekniske problemer underveis. Mer om det senere.
Spider-Man: Miles Morales følger historien til tittelrollefiguren, som vi ble kjent med i 2018-spillet. Gamle fans av Spider-Man kjenner igjen rollefiguren fra tegneseriene fra 2000-tallet, hvor den unge helten fra Harlem får lignende krefter som Peter Parker og inntar rollen som Harlems Spider-Man (Miles har også hovedrollen i den fantastiske Spider-Man-filmen Into the Spider-Verse). De som aldri har rørt en Spider-Man-tegneserie kan puste lettet ut, for man blir godt nok kjent med Miles i 2018-spillet, og har man ikke spilt dette (et spill som absolutt anbefales) kan man uansett få servert en oppsummering av historien i starten av Spider-Man: Miles Morales.
Vi følger historien til unge Miles ett år etter begivenhetene i forrige spill. Peter Parker har tatt Miles under sine vinger og lært den unge mannen å mestre noen av sine nyervervede krefter. Når det nærmer seg jul får Miles muligheten til å vise hva han duger til, da Peter drar på tur til Europa. Miles må ikke bare vokte over Harlems gater, men også passe på resten av New York. Han får raskt muligheten til å vise hva han duger til, for en ny gruppe ved navn Underground ledet av The Tinkerer trer frem fra skyggene for å gå til krig mot energiselskapet Roxxon. Klemt mellom de to kreftene står de vanlige folkene i Harlems gater, og det er opp til Miles å passe på dem.
Det er lett å like Miles Morales som rollefigur, og som en ung og uerfaren Spider-Man har han mange av karaktertrekkene ved seg som man ofte forbinder med yngre utgaver av Peter Parkers Spider-Man. Balansen mellom vanlig liv og superheltliv, mestring av kreftene og den konstante ansvarsfølelsen er bare noen av temaene vi er innom i løpet av historiens gang. Historien er vesentlig kortere enn i forrige spill, men det er som forventet av et frittstående DLC. Derimot er ikke helheten ved historien like god som den var forrige gang, da det øvrige rollefigurgalleriet er litt blandede drops. Dette skyldes til dels historieskrivingen, men stemmeskuespillet føles også noen ganger litt mangelfullt. I tillegg mangler spillet de helt store overraskelsene eller de veldige emosjonelle øyeblikkene, og i likhet med forgjengeren har også dette spillet en svakhet når det kommer til det helhetlige skurkegalleriet. Mens 2018-spillet tok seg opp mot slutten med tanke på sistnevnte punkt mangler Spider-Man: Miles Morales et lignende øyeblikk, og spillet mangler dermed det lille ekstra som kan svinge det opp til nye høyder. Det blir aldri dårlig, men det beveger seg innenfor et litt for velkjent og trygt territorium.
Mens Peter Parker var en erfaren Spider-Man i 2018-spillet, er Miles fortsatt en ung og fersk edderkopp som ikke har lært seg å mestre kreftene sine til det fulle. Dette ser man på alt fra hvordan Miles beveger seg mens han svinger mellom bygningene i Manhattan til hvilke evner og egenskaper han har til rådighet. Dette gjør at trening og oppgradering føles mer naturlig integrert enn i 2018-spillet, og det er også moro å se Insomniac Games eksperimentere med nye krefter og kampteknikker. Miles’ evner er nemlig ikke identiske med Peters, noe som blant annet kommer til syne gjennom hans kontroll over bioelektriske egenskaper. Dette skaper et godt grunnlag for å utforske New York på nytt i jakten på oppgraderinger, kampteknikker og nostalgiske tilbakeblikk på Miles’ fortid.
Utforskingen av New York kan imidlertid føles litt tom. Man har som sagt noen oppgraderinger å få fatt i, men de store sideoppdragene med en historie som sitter igjen i deg er dessverre få og kommer sjelden. Fremfor å eksperimentere videre med formelen og videreutvikle den føles det som at Insomniac Games satser på det trygge og kjente. Det er selvfølgelig ikke ille med tanke på det gode kildegrunnlaget, men samtidig sitter jeg igjen med en følelse av «var det ikke mer» etter økter med edderkoppakrobatikk for å løse en oppgave. Kartet føles også tommere enn tidligere, noe som skyldes at antallet sideaktiviteter er færre enn før.
Sony og Insomniac Games har ikke vært sjenerte når det gjelder å promotere PS5-versjonen av spillet, og det er kanskje ikke så rart, for spillet ser absolutt lovende ut på den nye konsollen. PS4-versjonen har imidlertid fått mindre oppmerksomhet, og ved gjennomspilling kan man mistenke at dette også gjelder på utviklersiden også. Det er merkbart at spillet først og fremst er ment for neste konsollgenerasjon, for på PS4-maskinvaren fra 2013 sliter spillet kraftig med ytelsen. Det er mulig at spillet kjører bedre på en PS4 Pro, men på en vanlig PS4 må man regne med ujevn bildefrekvens som til tider faller kraftig under 30 bilder per sekund, stive animasjoner og teksturer som lastes sent. Mer alvorlig er det når filmsekvensene fryser i flere sekunder om gangen, lyden faller delvis ut eller når bare hodet til Miles vises når han har fått fra ett rom til et annet. På toppen av det hele krasjer også spillet ved flere anledninger. Det er ikke til å nekte for at dette setter en alvorlig demper på spillegleden og innlevelsen, og dersom man har tenkt å oppgradere til en PS5 bør en for alvor vurdere å vente noen uker eller måneder fremfor å satse på PS4-versjonen.
Spider-Man: Miles Morales svinger godt fra seg når man flyr mellom høyblokkene i Chinatown og Harlem, men «the landing doesn’t stick», for å bruke et engelsk edderkoppordspill. Selv uten de tekniske problemene PS4-versjonen byr på er dette et spill hvor man får en god spillopplevelse, men som aldri blir noe mer enn det. De store nyvinningene mangler, og med haltende historie og rollefigurgalleri mangler spillet den emosjonelle gravitas man fikk i større grad med 2018-spillet. Det byr likevel på god superheltunderholdning i noen timer, men jeg kjenner samtidig at jeg er mer klar for å se hva Insomniac Games har å by på når Spider-Man 2 lanseres om noen år.
Score: 7/10