Celeste

Livet kan by på utfordringer som er tilsynelatende umulige å forsere. Indiespillet Celeste er en nydelig fortelling som viser dette gjennom både handling og fortelling.

Teksten er opprinnelig skrevet i mars 2018, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Et fjell kan være en enorm fysisk størrelse. Det kan være en samling av stein og jord som står trygt plantet på en geografisk lokasjon, og hvorvidt dette fjellet er noe som står i veien, kan ignoreres eller noe som skal bestiges er til syvende og sist opp til deg og dine interesser.

Et fjell kan imidlertid også være en metaforisk eller figurativ størrelse. Vi mennesker virker alltid å ha blitt fascinert av fjell, som med sin store og mektige fremtoning gjerne har blitt koblet til det guddommelige, enten fjellet heter Sinai, Olympos eller Fuji. Men det kan også kobles til noe som føles uoverkommelig, tungt og umulig å bestige, hvor bare det å forsøke kan bety at man faller enda dypere ned i avgrunnen. Ikke et faktisk fysisk fjell, med andre ord, men en mental størrelse av den nærmest ubestigelige sorten.

Det er denne dobbeltheten som setter sitt preg på indie-spillet Celeste av det kanadiske studioet Matt Makes Games, mest kjent for spillet Towerfall. Selv har jeg verken erfaringer med Towerfall eller hatt Celeste på spillradaren min for dette året. Likevel tok det ikke lang tid før Celeste seilte rett inn og traff meg i spillhjerterota.

I Celeste spiller du som ungjenta Madeline, som er på vei til fjellet Celeste for å forsere dets hindre og klatre til topps. Madelines motiver for å klatre fjellet får vi ikke vite med det første, og av alle fjell man kan velge å klatre er Celeste kjent som ett av de minst gjestmilde. Lokalbefolkningens advarsler til tross kjører Madeline på, og det blir raskt klart og tydelig at klatreturen opp Celeste skal forandre Madelines liv på flere måter enn hun (og du) kanskje hadde forstilt seg til å begynne med.

Stort mer bør jeg ikke si om historien rundt Celeste (jeg har muligens allerede sagt for mye), men spillethar en historie, tematikk og formidlingsevne som virkelig bør oppleves. Den er engasjerende, rørende og nydelig fortalt, og viser oss hvordan spill kan benyttes for å snakke om dyperegående tema på interessante og engasjerende måter. Celeste er et spill som berører og fascinerer, og som kommer som et friskt pust etter en runde med flere spill hvor historie og tematikk bare har vært ok på det beste.

Hovedfokuset i Celeste består av klatring, som i praksis betyr å forsere en hinderløype. Spillet er todimensjonalt med et grafisk design som minner mest om et NES-spill fra det sene 80-tallet, og består av flere hundre skjermbilder med hver sine hinderløyper. Madeline kan hoppe, suse fremover og gripe tak i vegger, men har begrensninger på alle disse områdene som gjør at du må planlegge fremgangen din nøye. Dersom du faller eller dulter borti noe du helst ikke burde dultet borti – en fiende, en spiss gjenstand, en flyvende snøball – må du begynne på nytt igjen fra samme skjermbilde.

Formelen for spillet er med andre ord relativt enkel, men det er dermed ikke sagt at Celeste er enkelt. Tvert imot er Celeste nok et spill som føyer seg i rekken av spill så vanskelige at det slettes ikke er egnet for dem med dårlig blodtrykk kombinert med hissig temperament, hvor man kan nevne alt fra Contra og Dark Souls til Shovel Knight og Cuphead. Med andre ord, et spill jeg for min egen del automatisk ville tenkt ikke var noe for meg. Men til tross for at Celeste er et spill som gladelig tar livet av deg opptil flere hundre ganger per kapittel, er det en fryd å spille gjennom fra start til slutt. Det er brutalt vanskelig, ja visst, men umulig er det likevel aldri, og Celeste klarer alltid å motivere til å prøve «bare én gang til» for å se om du får det til.

Mye av årsaken til at Celeste lykkes er at det flyter så godt teknisk sett. Kontrollene er enkle samtidig som de sitter som et skudd fra første stund. Skjermoppdateringen er sømløs, og spiller man på Switch (som jeg gjorde) er det ingen forskjeller å spore mellom TV-modus og håndholdt modus. I tillegg må det nevnes at designet i spillet er nøye gjennomtenkt. Alt dette betyr at for hver gang man dør vet man med seg selv at det hele kun beror på egne prestasjoner, og at man kanskje får det til når man prøver neste gang. Når man til slutt står på toppen og har kommet seg gjennom et skjermbilde, sitter man igjen med en utrolig tilfredsstillende mestringsfølelse få spill kan skimte med.

Det må trekkes fram at musikken i Celeste er intet mindre enn mesterlig. Tonene i spillet er det Lena Raine som står for, som på utrolig vis alltid makter å pakke inn den rette stemningen til rett tid. Med en blanding av melankolske pianotoner, mer fyldige intense stykker og retro-musikk med alt det beste fra 8-bitæraen. Noen ganger gir til og med musikken den samme cyberpunk-noir-følelsen man forbinder med filmer som Blade Runner og Blade Runner 2049. I min bok er det utelukkende positivt.

Celeste har et tilsynelatende enkelt konsept, design og utseende, men ikke la deg lure! Dette er et spill med dybde både på det tematiske og spillmekaniske plan. Resultatet er et spill du definitivt bør teste, og som nok vil dukke opp i spillrelaterte samtaler i tiden som kommer.

Score: 9/10