Remember Me

Remember Me er en spennende spilldebut fra franske Dontnod, men hadde muligens fungert bedre i et annet medium enn spillmediet.

Teksten er opprinnelig skrevet i september 2013, og er her publisert på nytt i lettere revidert utgave.

Sensommeren 2013 har kanskje ikke vært den mest spennende når The Last of Us er gjennomført og man ikke er ekstremt interessert i verken GTA V, FIFA 14 eller Total War: Rome II, men er ingen grunn til å fortvile når man uansett har en god bunke med spill liggende som man aldri har rukket å begynne på tidligere. I tillegg til storspillet BioShock Infinite har jeg de siste dagene trukket frem et av sommerens mer interessante (men mer ukjente) nyheter: Remember Me, debutspillet til det franske spillstudioet Dontnod (som for øvrig er et palindrom).

Året er 2084 og stedet er Neo-Paris, den største metropolen i et Europa som har kollapset under økonomiske kriser og klimakatastrofer. Det nye Paris har imidlertid vokst frem som et skinnende fyrtårn i en mørk tid, mye takket være selskapet Memorize. Selskapet har spesialisert seg på digitaliseringen av minner ved hjelp av et implantat kalt Sensen, og takket være selskapets teknologi kan minner nå lagres, kjøpes, redigeres eller slettes. Dette åpner for store muligheter, men er også kilden til en ny form for datakriminalitet og en ny gruppe kriminelle kalt Memory Hunters. Du starter spillet som Nilin (et annet palindrom), en tidligere Memory Hunter og såkalt Errorist som nå holdes fanget uten egne minner i La Bastille. Like før Nilin gjennomgår den siste delen av minneslettings-programmet blir hun befridd ved hjelp av den mystiske skikkelsen Edges veiledning. Dette blir starten på Nilins jakt etter svar, sin egen historie og en måte å gjøre en ende på den omfattende systematiske undertrykkelsen som finner sted gjennom bruken av Sensen.

Mye av årsaken til at Remember Me vekket interessen min var den iøynefallende settingen og det tilsynelatende interessante persongalleriet. Til en viss grad har spillet innfridd på dette punktet. Cyberpunk-settingen i spillet er ivaretatt, selv om fargetonene er kanskje lysere enn det enkelte purister vil like. Her får man servert en saftig blanding av Blade Runner, 1984, Ghost in the Shell, The Matrixog Deus Ex–spillene. Tuklingen med minner gir også en liten smakebit av Inception, noe som slettes ikke er feil. På toppen av det hele får man servert en svært solid og troverdig kvinnelig hovedperson med minoritetsbakgrunn (begge deler en stor mangelvare i bransjen), som av en eller annen grunn gir meg visse assosiasjoner til Faith i Mirror’s Edge. Hun er en sterk, naturtro personlighet som samtidig har sine åpenbare problemer både med mangelen på egne minner og de kompromissløse rådene (les: kommandoene) fra Edge. Det er godt at Nilins personlighet er såpass sterk og bærekraftig, for resten av persongalleriet kommer dessverre noe til kort. Nilins venner og fiender føles enten for grunne eller for generiske, og tjener sjelden som mer enn fyllmateriale for å drive historien videre. Dette er synd, for en figur som Nilin fortjener å spille på et langt sterkere lag enn som så.

Det er også skuffende å måtte innrømme at til tross for at historien har sitt potensiale, svarer den ikke helt til forventningene. Klisjéene rammer deg allerede fra det øyeblikk du finner ut at Nilin lider av hukommelsestap, og overraskelsene forblir dessverre få, selv om det finnes noen uventede lyspunkter underveis. Man kan unnskylde seg med at spillet er Dontnod-studioets debutprosjekt, men jeg hadde likevel håper på noe mer.

Spillmekanisk sett fortoner Remember Me seg som et forholdsvis tradisjonelt tredimensjonalt action-eventyrspill. Nilin skal ta seg frem fra A til B, og takket være mulighetene for Augmented Reality (AR) som hun kan bruke takket være Sensen er det aldri vanskelig å vite hvor man skal. Dette er uansett aldri særlig vanskelig, ettersom Remember Me er noe av det mest overlineære spillet jeg har spilt på lenge, faktisk mer lineært enn notoriske Final Fantasy XIII. Neo-Paris er virkelig en storslått og vakker by, og tanken på å få lov til å boltre seg noe friere i et bymiljø som dette – enten vi snakker et Deus Ex- eller Assassin’s Creed-nivå – gjør meg bare trist når jeg møter et spill som på ingen måter gir meg denne muligheten. Neo-Paris blir bare stående som en vakker bakgrunnskulisse, mens Nilins ferd gjennom byen føles låst, påtvunget og svært ofte unaturlig. At man for eksempel ikke kan klatre opp på en eske før denne er en del av ruta du skal ta for å komme deg videre er ett av mange eksempler som understreker dette. Den totale mangelen på sideoppdrag er et annet.

En annen statisk del av spillmekanikken er kampsystemet. Som regel foregår kampene mot soldater fra S.A.B.R.E.-vaktselskapet (mer eller mindre eid av Memorize) eller såkalte Leapers, som er mutanter skapt av korrupte eller overbelastede Sensen-enheter. I all hovedsak består kampene av å bruke to knapper, slag og spark. I spillmenyen kan man sette disse sammen til effektive kombinasjonskjeder, og underveis vil man også åpne opp spesielle egenskaper som er nødvendige for å bekjempe visse typer fiender. Kampsystemet ender likevel opp som ekstremt statisk og umotiverende, og føles som noe utviklerne har lagt til for å appellere til et bredere publikum snarere enn som et mål i seg selv. Dette gjør også at spillet aldri blir spesielt vanskelig.

En langt mer engasjerende og original del av spillmekanikken er når Nilin entrer en motstanders sinn for å finne et konkret minne, endre dette og dermed også påvirke personens totale holdning eller verdensbilde. Man får først se et minne, og deretter spole seg frem og tilbake i minnet for å lokalisere enkeltelementer som lar seg påvirke. Dersom kjeden av enkeltelementer som endres er korrekte, vil man til slutt sitte igjen med et helt annet minne enn det opprinnelige. Langt på vei føles denne delen av spillet mer i tråd med kjernen og tematikken i spillet enn kampene, og hvorfor Dontnod ikke har valgt å videreutvikle og fokusere mer på denne delen er en gåte for meg.

Svært tilfredsstillende er også musikken til Olivier Deriviere, som til enhver tid føles i tråd med spillets stemning og helhetlige atmosfære. Her snakker vi en salig blanding av klassisk, elektroniske effekter og lettere Daft Punk-inspirerte toner. At helheten ligger tilgjengelig på Spotify er slettes ikke å forakte.

Remember Me er et spill som forsøker så godt det kan. Resultatet er imidlertid en blanding som bare fungerer stykkevis og delt. Settingen er vakker og inspirerende, og både Neo-Paris og Nilin gir meg lyst til å sette meg enda dypere inn i denne cyberpunk-verdenen. Samtidig trekker Dontnod det hele gjennom en trang sjakt med uinspirerte kamper som bare ødelegger den gode stemningen. Sluttpakken får meg derfor til å lure på om ikke Dontnod har benyttet seg av feil medium. Remember Me kunne blitt en utmerket TV-serie, anime eller tegneserie. Som spill er det derimot litt mangelfullt.

Score: 6/10