20XX

Det finnes flere Mega Man-kloner, men 20XX krydrer til formelen med en liten dose roguelite-elementer. Hvordan blir så resultatet?

Da min spillinteresse ble formet under barndommen i Japan, var Mario og Mega Man de to store spillheltene. Med hele seks Mega Man-spill til Famicom, hvorav fire var i vår eie, ble det mange runder med den ikoniske blå roboten fra Capcom. Formelen i serien er like enkel som den er genial. Fra en startmeny velger du fritt mellom åtte baner, som har hvert sitt tema og hver sin boss på slutten. Når bossen er overvunnet kan Mega Man absorbere kraften hans[1] og bruke denne fritt resten av spillet. Hver boss har en svakhet mot en av de andre bossenes evner, og mye av spenningen og nøkkelen i Mega Man-opplevelsen ligger i å avduke disse svakhetene og finne den beste rekkefølgen å ta bossene i før man avslutter med et endelig oppgjør mot spillets hovedskurk (som regel den onde Dr. Wily).

Selv om enkelte spill har forsøkt å kopiere hele eller deler av formelen, er det ingen som helt har klart å matche Capcoms originale designfilosofi og kvalitetskontroll. Det er likevel mange år siden Mega Man var en hovedprioritet for Capcom, og som gammel fan sjekker jeg derfor gjerne ut nye spill som åpenbart er inspirert av den klassiske serien, inkludert spill som Azure Striker Gunvolt, et lite norsk prosjekt kalt Venture Kid og det beryktede Kickstarter-spillet Mighty No. 9 (som jeg støttet, jeg må innrømme det). Ingen har helt klart å dekke behovet, men ett spill som lenge har vært på radaren min er indie-spillet 20XX fra 2017, som har ligget i bunken over gratisspill fra Epic Games Store i lengre tid.

Alt ved 20XX vitner tydelig om hva som er inspirasjonskilden, og selv navnet 20XX er en åpenbar referanse til Mega Man-serien, som alltid foregår «In the year 20XX …» I dette spillet blir en fredelig verden kastet ut i et kaos forårsaket av løpske roboter, og to professorer av den litt tvilsomme typen sier at alt er under kontroll og sender sine to mektigste roboter, Nina og Ace, for å rydde opp. Det blir snart tydelig at professorene ikke akkurat har Ace og Ninas beste interesser i sinne, og jobben blir derfor utvidet fra å overvinne robottrussele til å stoppe forskerne og frigjøre seg fra deres kontroll.

Det som gjør at 20XX skiller seg merkbart ut fra andre spill inspirert av Mega Man, er at spillet kommer med såkalte roguelite-elementer. Mens de fleste Mega Man-aktige spill tilbyr flere liv hvor spilleren fortsatt kan begynne på nytt på en bane når alle livene er brukt opp, skal man i 20XX komme seg gjennom alle spillets bosser i løpet av én gjennomgang. Den første banen i hver gjennomgang blir valgt automatisk for deg, og etter det kan du bare velge mellom én av tre baner/bosser. Ettersom banene endrer seg litt for hver gjennomgang kan du ikke overlate alt til muskelminne, men må lære deg å lese brettene etter hvert som du forserer dem. Underveis kan du skaffe deg oppgraderinger som bedre rustning, mer liv og raskere bevegelser. Dør du vil all progresjon gå tapt og du må begynne fra begynnelsen igjen, men heldigvis kan du gå til innkjøp av noen permanente oppgraderinger i basen din som (forhåpentligvis) gjør neste gjennomspilling hakket lettere. Blir det for vanskelig kan du alltids bytte mellom Ace eller Nina, og har du en venn i nærheten kan dere også spille sammen.

Jeg var slettes ikke klar over roguelite-elementene da jeg satte meg ned med 20XX for første gang, og sant å si var jeg nokså lite motivert på dette. Spill av den sorten er sjelden min forte, selv om spill som Dead Cells og Hades har bevist at jeg kan like dette om resten av oppskriften bare appellerer nok til meg. Så snart det innledende sjokket hadde lagt seg oppdaget jeg imidlertid raskt at komboen «Mega Man + roguelite» ikke var så ille som jeg først hadde antatt. Bevisstheten om at døden rykker deg tilbake til start gjør deg langt mer skjerpet når det kommer til hvilke sjanser du tar og hvilke oppgraderinger du velger, og det bitre tapet av å dø når du har sikret deg en god «build» gjør deg også enda mer innbitt på å gjøre det enda bedre neste gang. Kombinasjonen er med andre ord uvant, men slettes ikke dum.

De dumme i spillet er åpenbart de to professorene som sender deg ut på oppdrag med null interesse for HMS eller ditt ve og vel, men dette er bare med på å skape en humoristisk tone som setter sitt herlige preg på spillet. Med spydige kommentarer og slengbemerkninger mellom bossene og i sluttrapporten når du dør er dette en lettere ironisk tilnærming til sjangeren, og for en som liker tørr humor er dette midt i blinken.

Noen grunnleggende komponenter som må være på plass for at et spill skal gi den gode Mega Man-følelsen er musikk, stilart og kontrollsystem. Her sitter heldigvis det aller meste i 20XX. Musikken fra Cityfires har en futuristisk technobeat over seg som kler sci-fi-stemningen godt, det grafiske uttrykket er lekent og fargerikt, og kontrollsystemet er bunnsolid enten det gjelder våpenbruk eller navigasjon. 20XX oppleves alltid som rettferdig, og skulle du ende opp med å rykke tilbake til start er det aldri fordi kontrollsystemet svikter deg.

Det mangler likevel et par ting for å kunne løfte 20XX fra bra til fantastisk. Hovedproblemet ligger i fiendedesignet, som fort blir både gjentakende og litt kjedelig. Dette gjelder særlig bossene, der ingen av dem føles verken spesielt spennende eller minneverdige. Baneutvalget begrenser seg også til den vanlige sorten (jungel, is, fabrikk også videre), og følelsen av gjenbruk som oppstår fordi to og to av bossene deler på hver sin type bane trekker også ned. Musikken er for det meste god, men også her mangler det lille ekstra for å kunne heve opplevelsen til et enda mer minneverdig nivå. Det merkes også på grafikken at spillet kunne trengts et større team med litt mer tid til finpuss for å oppfylle visjonen som ligger bak, spesielt i de korte animerte mellomsekvensene.

Jevnt over er den manglende finpussen det som holder 20XX tilbake fra den åpenbart gode visjonen som ligger bak. Likevel har det lille uavhengige teamet i Batterystaple Games klart å få til mye i denne Mega Man-klonen som løfter opplevelsen over andre spill i samme kategori, og med et bunnsolid kontrollsystem, humor og noen fete tunes kommer man langt. Har du sansen for Mega Man-spill og er på jakt etter et nytt spill i samme sjanger med det lille ekstra kan dette absolutt være noe for deg.

Score: 7/10

---

[1] De aller fleste Robot Masters er designet med maskuline design, og det var først med havfrue-roboten Splash Woman i Mega Man 9 at serien introduserte en kvinnelig boss.